Svetteperler for svin

For andre mandag på rad skulket jeg boksetimen, fordi min faste sparringspartner skulker og jeg er for feig til å dra alene (men jeg skal ta det igjen på fredag, jeg lover). I stedet for boksing ble det mer styrketrening, og det er jo ingen dårlig ting det heller. Jeg trenger jo å jobbe med styrken. Bare fem dager etter forrige økt var jeg altså tilbake i timen hos Sissel, og lempet på først 30, så 35 og til slutt 40 kg på kneløftene. Tungt, men absolutt gjørbart, og neste gang skal jeg prøve å øke til 42,5 kg, for det gjorde venninnen min i dag, og da kan jeg jo ikke være dårligere. Det kommer seg med planken igjen. Egentlig er det litt forunderlig å se hvor lite som skal til før man begynner å merke bedring, særlig med et elendig utgangspunkt. Forrige gang holdt jeg ut i 30 sekunder på strake ben, før jeg falt ned på knærne, men denne gangen holdt jeg meg på tærne til alle 40 sekundene var over. Hurra! Til gjengjeld er sideplanken fremdeles noe jeg bare klarer med det nederste kn

Det var omtrent i fjor på denne tiden, at jeg lovet PT-Alex å ikke spise godteri før påske. Et par uker skulle jeg klare, mente jeg da - og det gjorde jeg. Det var da jeg lærte nøyaktig hvor stor rolle kosthold spiller i hele denne Vektkrigen, for i de to-tre ukene ramlet kiloene av som aldri før. Jeg var overmåte begeistret og imponert, husker jeg. Kunne det virkelig være så enkelt? Det var jo ikke det. Å holde seg disiplinert og flink over en kortere periode med en tydelig målstrek var én ting, men å gjøre det til hverdagsrutine viste seg å være svært vanskelig. Det er ikke det at jeg ikke vet hva jeg bør og ikke bør spise, men mer at hjernen min skrur seg av det øyeblikket jeg ser noe godt som jeg har lyst på. Det er som om intelligente, reflekterte Vero forsvinner, og i stedet styres kroppen av et fysent, grådig, desperat beist som overhodet ikke evner å se lenger fram i tid enn de neste ti minuttene. Dette beistet slåss jeg mot flere ganger daglig, hver dag, og vanligvis taper j

PR (for de uinvidde) står for Personlig Rekord. Det tok meg mange måneder å skjønne dette, så jeg bare belyser elefanten i rommet med det samme slik at vi blir ferdig med det. Sånn. Det skjedde i de dager at Vero dro tilbake til de regelmessige Styrke & Core-timene på onsdager, for Vero hadde merket at hun var blitt svakere etter å ha dabbet veldig av fra styrketrening den siste tiden. Noen muskler hadde et dårligere utgangspunkt enn andre, og hadde derfor blitt hardere rammet av unnasluntringen. Benmusklene var imidlertid ikke en av disse, og da returen til styrkerommet kom, viste det seg at nettopp bena i grunn hadde holdt seg rimelig bra. Derfor våget vår heltinne å kjøre tungt på knebøy i annen uke, og da tredje uke kom, bestemte hun seg for å prøve noe nytt og radikalt. Hun skulle prøve å legge 40 kg på vektstanga. Det viste seg at 40 kg var tungt, men overkommelig. Kun én gang bøyde hun seg litt for langt fram slik at vektstanga nesten brakk nakken hennes, men hun hentet s

Mine gode intensjoner om å blogge etter hver treningsøkt kokte litt bort i min travle hverdag, så her kommer en kjapp oppsummering om hvor superhelt jeg har vært siden tirsdag 18. mars: Onsdag 19. mars En styrketime på Colosseum. Lempet dumdristig på først 25, deretter 30, og til slutt 35 kg på vektstanga da vi skulle ta knebøy, og taklet det (igjen) overraskende godt. Lovet meg selv å vurdere nok en økning til neste uke. Drylte fortsatt på med 8 kg på manualer, selv om det føltes litt som om armene mine skulle ramle av. Det blir vel bedre etter hvert. Det blir imidlertid ingen 9 kg-manualer med det aller første. Fredag 21. mars Det var ikke egentlig tid til å trene mellom jobb og ettermiddagens planlagte sosialisering. I alle fall ikke på Elixia. Imidlertid unnet jeg meg en halvtime inne på trimrommet på sykehuset, som kanskje er det stusseligste trimrommet jeg noen gang har satt mine ben i. Nå er mitt eneste sammenligningsgrunnlag riktignok profesjonelle treningssentre, og hva

Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville trene i dag, og på vei hjem fra jobb sjekket jeg hvordan timeplanen for en tirsdag på Bjørvika så ut. Der fant jeg en 30-minutters intervallspinning og påfølgende 30 minutter med styrketrening for mage og rygg. Etter en kjapp middag ruslet jeg derfor over den fargerike brua over togsporene til Oslo S, allerede iført treningstøy, med sykkelskoene i sekken. Og jeg følte meg sprek. Sykt sprek. Spinningtimen var en av disse Heartbeat-timene, hvor konseptet er høy intensitet i en halvtime. Det er faktisk ganske bra treningsutbytte i det, og pulsen min danset opp og ned som en jojo på speed. I løpet av de små 30 minuttene var pulsen oppe i 90% i alle fall tre ganger. Det syntes jeg var ganske bra, og egentlig kunne jeg godt ha gitt meg der. Men neida. Jeg skulle trene mage og rygg også. Instruktøren torturerte oss gjennom en rekke øvelser som jeg elsker å hate, og jeg regner med at det var effektive øvelser for det gjorde etter hvert veldig vondt

Det ble ikke trening i helga. Dessverre. Det var veldig nære på. Etter jobb på lørdag, var jeg kommet meg til Colosseum. Jeg hadde skiftet til spinningsko og var klar for time. Så ble jeg bevisst på to ting: Jeg hadde glemt drikkeflaska på jobben, og jeg hadde rotet med tiden. Den timen jeg trodde jeg hadde til rådighet, hadde jeg plutselig ikke likevel. Dermed måtte jeg bare skifte ut av spinningskoene og løpe videre. Det gjorde litt vondt i sjela. Akk. Nuvel. Livet går videre. I dag begynte en ny uke, hvilket har begynt å bety en time med kickboksing. Jeg liker den timen bare mer og mer for hver gang, og har funnet ut at jeg elsker å sparke. Virkelig elsker det. Det er kanskje noe av det morsomste jeg vet akkurat nå. Den tilfredsstillende mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg treffer en pute akkurat på riktig sted, med akkurat rette del av benet, er nesten euforisk. Jeg er jo så uendelig mye sterkere i bena enn i armene, så det er kanskje ikke rart at jeg foretrekker å sparke fra

Ikke lenger svimmel i dag. Det gikk seg til etter litt mat i går kveld, akkurat som jeg hadde regnet med. Jeg var derfor ikke i tvil om at en time med yoga i dag var helt på sin plass, selv om det var et aldri så lite mareritt å rulle ut av sofaen etter å ha ligget og slumret i nesten en time. For nå har jeg visst blitt så gammel at jeg trenger en ettermiddagslur. Tenke seg til. Jeg fortsatte slumringen på t-banen mot Colosseum, men da jeg kom inn til senteret våknet jeg opp. Jeg var dessuten ute i god tid, og rakk ti minutters oppvarming på elipsemaskin før yogatimen. I ettertid har jeg tenkt litt på akkurat det; hvordan ti minutter på elipsemaskin regnes som oppvarming, mens det før i tiden gjerne kunne være en halv treningsøkt. Det har skjedd en stor forandring fra 2009-Vero til 2014-Vero. 2009-Vero ble også kvalm av en halvtime lett yoga. De timene jeg i min tid tok på NTNUI var langt roligere enn disse på Elixia, med mye mer fokus på avspenning og avslapping, men likevel var d

Opptil flere personer har i løpet av den siste tiden gitt meg beskjed om å ikke slite meg ut, med både studier, praksis, jobb og trening. Jeg har sagt at neida, det har jeg ikke tenkt å gjøre. Når jeg nå sitter hjemme etter første time Styrke & Core på alt for lenge, kjenner jeg at jeg er litt svimmel, og lurer på om jeg kanskje kan ha brutt løftet mitt. Det kan tenkes at jeg muligens sliter meg ut en smule. Alternativt trenger jeg bare mat, og om 20 minutter kan jeg ta en god, varm middag ut av ovnen og slappe av på sofaen resten av kvelden. Hvis det fikser problemet med svimmelheten, tar jeg det som et tegn på at alt er bra, og at jeg bare ikke har spist bra nok de siste åtte timene. Det var en innmari bra time, akkurat som jeg husket. Jeg fikk kjørt omtrent alle muskelgrupper jeg eier og har, og var en anelse skjelven da jeg kravlet opp trappene (ja, faktisk!) fra Colosseum etterpå. 30 kg på både markløft og knebøy var en uventet seier; jeg hadde egentlig regnet med å måtte ju

Nok en mandag kom seilende, og for annen uke på rad klarte jeg å dra den slitne, treige ræva mi helt fra praksis på Ahus til boksesalen på Colosseum. Med verkende muskelbetennelse og det hele. Ikke verst, bare det. Jeg hadde en avtale med meg selv om at jeg skulle ta det forholdsvis pent og forsiktig, av hensyn til skuldrene, og den avtalen klarte jeg å følge ganske greit. I alle fall når det kom til boksingen. Når vi skulle sparke tillot jeg meg å ta i litt mer, for beina mine er det heldigvis ingenting galt med (bank i bordet!). Sparkene mine begynner å komme seg, altså. Fram til forrige mandag hadde det gått ganske mange måneder siden sist jeg trente noe særlig på spark, og jeg er ærlig talt litt overrasket over hvor lett det har kommet tilbake, og kanskje til og med i forbedret utgave. Frontsparkene føles sterkere og mer kontrollerte, og sidesparkene har utvilsomt blitt mer kontrollerte (og kanskje litt sterkere). Eller så bare innbiller jeg meg det fordi sparringspartneren min

Jeg håpet på spinning på lørdag. Det ble det altså ikke. Jeg husket nemlig plutselig at lørdag var 8. mars, og da måtte jeg jo ut og gå i tog rett etter jobb, for å demonstrere mot den tåpelige reservasjonsretten som vår kvinnelige statsminister har forhandlet fram for å kjøpe støtte fra KrF slik at de rike kunne få skattelette og segway. (Bitter? Jeg? Aldri!) Spinningtimen ble derfor utsatt til rett etter jobb på søndag i stedet. Og spinningtime ble det. En time med overraskende harde intervaller, med mye fokus på teknikk og mentalitet. Instruktøren var i tillegg kjempeflink til å gi litt personlig veiledning til hver enkelt, og det var helt suverent. Jeg følte at jeg jobbet steinhardt, og jeg følte at det ble sett og lagt merke til, og dermed jobbet jeg selvsagt enda hardere. Ikke dumt! For å slå ihjel en liten halvtime mellom jobb og spinning, tok jeg også en 30-minutters Shape-time først, som er styrketrening for mage og rygg. Det var jo alldeles helt for jævlig, så det var hel

Forrige uke lovet jeg meg selv at jeg skulle klare minst tre treningsdager denne uka. Dette er nå offisielt en suksess. Det var jo egentlig et veldig enkelt mål, så jeg forventet selvsagt å klare det, men det gir likevel en god følelse når jeg nå sitter her, etter en tøff praksisuke og med en full jobbhelg foran meg. Jeg har stått på, jeg har jobbet, og jeg har gitt 100% både på jobb, skole og trening. Fremdeles vaggende som en pingvin etter styrkeøkten for to dager siden, dro jeg i dag på yoga igjen. Som så mange ganger før, var det nære på at jeg feiget ut, men ettersom jeg hadde maset på en venn til å bli med på nettopp denne timen, følte jeg at det ville være feil tidspunkt å trekke seg på. Så jeg kom meg opp fra sofaen, skiftet, og gikk ut i det fuktige, forblåste Oslo som i dag har hatt et særdeles lite innbydende uteklima. Jeg trodde jeg skulle på hatha yoga, men det ble ikke helt slik. I dag var det en vikar i stedet for vår faste instruktør Elen, som gjorde en litt annen g

Det hersker en smule usikkerhet rundt hvorvidt det jeg holder på med er trening eller moderate forsøk på å ta mitt eget liv. For annen gang denne uka, til tross for slitsomme dager med praksis på Ahus, har jeg vært på trening. Ha miskunn. Lenge vaklet jeg frem og tilbake mellom hva jeg skulle gjøre. Tanken var jo, som nevnt i forrige innlegg, å prøve en Heartbeat spinningtime i dag. Hvor jeg fikk den planen fra aner jeg ikke, for da jeg kikket over dagens timer på mine faste Colosseum og Bjørvika, var det ikke noe slikt satt opp. Kanskje det er et hint om et eller annet, det at jeg innbiller meg timer som ikke egentlig eksisterer. Uansett falt valget til slutt på 30 minutter med Styrke & Core på Bjørvika. Jeg har gjort alt, alt, ALT for lite styrketrening i det siste, og trenger å dytte meg selv mer på det. Jeg varmet opp med 8 minutter på tredemølla, før jeg jogget inn i salen, klar til dyst. Men selv om timen var bra og effektiv, var den ikke helt som de styrketimene jeg har

I forrige innlegg lovet jeg at jeg skulle dra på boksing i går, mandag. Det løftet klarte jeg faktisk å holde. Etter å nesten ha feiga ut, fordi bussen hjem fra Ahus tok så mye lenger tid enn jeg trodde og jeg dermed ikke fikk tid til å spise, valgte jeg å tøffe meg opp og bare gønne på. Dette resulterte i et par ting:  1. Jeg hadde en kjempekul boksetime med masse sparking, og storkoste meg.  2. Middagen jeg spiste da jeg omsider kom hjem og kunne sette meg, smakte desto bedre.  3. Samvittigheten var god som gull.  4. Bena mine hater meg i dag, spesielt leggmusklene. Å herregud som de hater.  Det gjorde dagens lange praksisdag forholdsvis utfordrende, da en operasjon som var forventet å ta to timer, klokket inn på fem i stedet. Mye ståing, og slitne ben som allerede var litt sure på meg ble stadig mer gretne etter som timene forløp. Men det var verdt det. Jeg har ikke angret et øyeblikk.  Til gjengjeld har jeg unnet meg hviledag i dag, mens jeg planlegger å prøve en Heartbeat spinning

Tidligere i år kunne jeg skryte litt av at jeg fremdeles trente jevnlig selv om jeg ikke blogget om det. Dette kan jeg dessverre ikke si for de siste to ukene. For to uker siden begynte jeg i praksis på Ahus. Selv om dagene der ikke er lengre enn vanlige arbeidsdager, og vi kun er der mandag til torsdag, har jeg aldri vært så sliten før i mitt liv. Det er ikke det at det er mye fysisk tungt arbeid inne i en operasjonsstue, men hjernen jobber på høygir, uten pause, fra start til slutt. Det er utrolig mye å lære, mange inntrykk, masse å huske, tusen ting å passe på, og det eneste jeg har orket etter å ha kommet hjem og spist en etterlengtet middag, har vært å kollapse på sofaen. Jeg har hatt dårlig samvittighet over å ha skulket unna så mange planlagte økter, men håper at jeg kanskje vil kunne hente meg litt inn i ukene som kommer, og at alt blir litt lettere. I går var min første treningsdag på litt over en uke, og den ene dagen i forrige uke hadde et tilsvarende gap. De sier det bl