mandag 16. januar 2017

Hjemme igjen

Etter 10 deilige, late feriedager i København, var det tilbake til hverdagen igjen i dag - og jeg hoppet rett ut i det.

Først 2 timer med årets første forelesninger og semesterstart, etterfulgt av styremøte for en linjeforening hvor jeg er kasserer. Deretter direkte til Elixia for en time zumba. Jeg har innsett at zumba er en fin måte å starte uken på - en gøy og ikke alt for utfordrende kondisjonstime slik at jeg ikke føler at jeg bruker opp all energien for hele uka den første dagen, men likevel anstrengende nok til at jeg faktisk føler at jeg har utrettet noe.

Lifesum er fornøyd med dagens inntak av kalorier. Jeg sov meg forbi frokost, og hadde en fornuftig lunsj på skolen etter forelesningen, bestående av en müslibar, en saftig pære og en liten kartong Styrk. Til middag lot jeg meg inspirere av Meatless Monday-fenomenet (og lommeboka), og gikk for en pakke Mac'n Cheese. Kokt makaroni med ostesaus, og for luksusens skyld noen skiver smeltet ost blandet oppi. Middagen ble rik på kalorier, men gitt at jeg hadde spist så lite resten av dagen, og vært på trening, så kom jeg i mål likevel. Og den pakken koster bare 22 kr på Meny. Den kan fort finne på å bli en gjenganger.

Det kan hende jeg kjørte litt for hardt på i dag, sånn helhetlig, etter halvannen uke med sofaslækking. Nå på kvelden har jeg nemlig begynt å føle meg urven og tett, med en mild hodepine og litt sår hals. Også er ansiktet mitt veldig varmt. Det blir nok tidlig i seng (altså før midnatt), med håp om at jeg sover det av meg innen i morgen.

søndag 15. januar 2017

Death by pilates

Slenger i full fart inn en kjapp rapport om fredagens eskapader.

På fredag følte jeg meg nemlig tynget av dårlig samvittighet over å ikke ha brukt noen av dagene denne uken til noen form for fysisk aktivitet annet enn å gå til butikken og tilbake. Kleint. Jeg som hadde pakket med treningstøy og alt.

Så jeg søkte opp en gammel bekjent - Blogilates-Cassie på YouTube - og satte i gang et par instruksjonsvideoer som skulle være veiledende og motiverende. Jeg kjørte to videoer, begge på ca 10 minutter hver. Den første var en full body workout (no shit, jeg ville dø allerede etter fem minutter), og den andre var for lår og rumpe (også denne overraskende intens, særlig ettersom den het "for beginners").

Jeg sverger, etter 20 minutter med pilates var jeg like varm, sliten og andpusten som etter en time på spinningsykkel. Pilates er altså sykt undervurdert som treningsform, spesielt hvis man har ekstra kilo på kroppen, ettersom man bruker kroppen som vekter.

Som om ikke det var nok, ble denne pilates-økten et par timer senere fulgt opp av en veldig lang gåtur. Det var minst en time den ene veien, og minst en halvtime den andre.

Når jeg kombinerer den korte pilatestreningen og den laaaange gåturen, er jeg enig med meg selv om at det teller som en treningsøkt for denne dagen. Takket være dette har i det minste ikke HELE uken vært bortkastet, og det er da noe. Jeg har også vært støl i en rekke muskler de siste to dagene. Hurra!

Kostholdet i løpet av oppholdet her i Danmark trenger vi ikke snakke så mye om. Host, kremt. (De har Cherry Cola, jeg kan ikke klandres.)

søndag 8. januar 2017

Dans i Danmark

Det har vært en sløv og lat helg i København, preget av enorme mengder trøstesnacks etter at mobilen min døde i går. Ikke bra.

Imidlertid klarte jeg å gjennomføre en halvtime med dansing på fredag, før katastrofen inntraff. Dette var i regi av en av Elixias online treningsvideoer, som er veldig praktisk når man ikke har mulighet til å besøke et senter.

Motivasjonen og selvdisiplinen måtte jeg jobbe hardere med da jeg kjørte denne dansevideoen, for i motsetning til gruppetrening på senteret var det her ingen andre enn meg selv å jobbe for. Det skjedde opptil flere ganger at jeg følte for å gi meg, og klarte bare såvidt å holde ut til siste trinn. Men jeg klarte det altså, så hurra for det.

I morgen håper jeg å kanskje ta noen styrkeøvelser. Jeg prøver å unngå å sikte høyt, slik at det skal bli lettere å faktisk få gjort det. Jeg er tross alt tilbake på babystepsnivået.

onsdag 4. januar 2017

Vondt i rumpa

Spinning er definitivt best etter at de første ukene er over. De første rundene på sykkelsetet etter en lang pause (eller for første gang ever) kan være en smertefull opplevelse. Jeg husker det fra da jeg først begynte å trene, jeg husker det fra alle de gangene jeg har hatt litt for lange pauser, og jeg fikk nok en påminnelse i dag.

Au. Rumpa mi.

Jeg trodde jeg valgte en litt lettere spinningtime, ettersom den bare var 45 minutter lang, i stedet for de vanlige 60 minuttene. Jeg tror imidlertid instruktøren så dette som en grunn til å kjøre oss ekstra hardt, for hun ga oss ingen pauser, ikke engang etter pulstoppene. Mot slutten av timen var det ikke bare rumpa som hadde vondt, for å si det sånn.

Dagens gode nyhet er at jeg har klart å holde meg under dagens kalorigrense, ifølge Lifesum, og det samme ble resultatet for i går. Det er oppløftende.

Den store utfordringen begynner imidlertid i morgen. Da reiser jeg til København og blir der i 10 dager. Jeg vil prøve å holde litt av treningen gående på egenhånd mens jeg er der, men jeg vet at det vil bli vanskelig. Jeg frykter at logging av mat også kan bli problematisk, for jeg vet ikke hvor kompatibel Lifesum er med danske strekkoder. Det får vi se på. I tillegg er mat billig i Danmark, og det er alt for lett å falle for fristelser når noe godt står framme på salg.

Jeg føler at jeg har fått en god start på 2017 så langt, og håper jeg kan holde det gående.




tirsdag 3. januar 2017

Muskler? Hva er det?

Jeg har ikke trent mye styrke det siste året. De gangene jeg har klart å presse meg til å trene noe, har jeg stort sett holdt meg til kondisjonstrening, av den enkle grunn at det er lettere og mindre belastende. (Med tanke på hvordan det gikk med skulderen da jeg satte i gang med styrketrening igjen i november, var dette kanskje ikke et dårlig opplegg ...)

Derfor var det kanskje ekstra intimiderende å dra på en gruppetime med styrketrening på Elixia i dag. 45 intensive minutter med en nådeløs instruktør var forhåpentligvis nøyaktig det jeg trengte, men de neste dagene vil vise i hvor stor grad jeg krøp utenfor komfortsonen min, og ikke minst hva den betente skulderen synes om denne smårøffe behandlingen. Jeg forsøkte å løfte lett og rolig i de øvelsene som involverte skuldre, og håper disse minuttene ikke vil gjøre vondt verre.

Det var litt skuffende å kjenne hvor svak jeg har blitt, sammenlignet med hvor tungt jeg kunne løfte for tre år siden. Jeg tror aldri jeg helt skjønte hvor god form jeg faktisk var i da jeg var på mitt beste, og hvor lang jeg var kommet, fordi jeg var så fokusert på hvor mye som gjenstod. Jeg håper jeg kan komme tilbake til det nivået igjen.

Når det gjelder kosthold, har jeg en god og en dårlig nyhet. Den dårlige er at jeg har spist godteri i dag. Fem kuler Lindt-sjokolade (herregud de er så gode at jeg nesten tisser på meg) og en marsipangris med sjokoladetrekk. Ifølge sporingsappen Lifesum bestod hver av de fem sjokoladekulene av 80 kcal hver. Dæven. Jeg har ikke turt å sjekke kalorimengden i marsipangrisen ennå, men jeg mistenker at jeg til tross for styrketreningen (og de 15 minuttene på sykkel med oppvarming først) har overgått mengden jeg egentlig har lov til å innta i dag. Ikke hadde jeg en spesielt sunn middag, heller. Nuvel, ny sjanse i morgen.

Den gode nyheten er at leiligheten nå er tom for julesnop. Det er ikke så mye som en krumkake igjen, og så lenge jeg ikke faller for fristelsen å kjøpe inn mer, burde det gjøre det litt lettere i tiden framover. I alle fall fram til torsdag, når jeg reiser til København og blir der en stund. Der finnes det nemlig nye fristelser.

Jeg har imidlertid fokusert på å drikke mer vann enn ellers, og har nettopp tømt min tredje flaske.  I tillegg har jeg kjøpt en appelsin, som jeg snart skal spise i et desperat forsøk på å få i meg mer frukt og dermed, forhåpentligvis, mindre snop. Lifesum foreslår nemlig at jeg skal spise tre frukt i løpet av dagen, men det er et mål jeg må jobbe meg opp mot, for frukt har jeg alltid vært fryktelig dårlig til å huske på. Til å begynne med vil jeg være fornøyd med en om dagen. Faktisk vil til og med en frukt i uka være en forbedring. Det kan jo tenkes det vil gå lettere etter hvert. Det håper jeg, i alle fall.

mandag 2. januar 2017

Jeg blogger igjen!

Hei bloggen!

Etter en bloggfri høst har det ikke gått nevneverdig bedre med verken trening eller kosthold. Tvert imot har det vel egentlig bare gått verre. Da jeg sluttet å blogge forsvant det eneste stedet hvor jeg reflekterer over hva jeg gjør av aktivitet og hva jeg stapper i kjeften, så hedonismen og latskapen har tatt fullstendig overhånd.

Dette er ikke bra.

2016 ble året hvor jeg gikk opp og forbi min tidligere maksvekt - altså den jeg hadde i 2012 før jeg begynte å trene massemasse. Jeg har altså lagt på meg alle kiloene jeg klarte å trene vekk i 2012 og 2013, med renter.

Dette er virkelig ikke bra.

Jeg går ikke lenger når jeg er utenfor leiligheten. Jeg ruller. Og jeg unngår å forlate leiligheten hvis jeg kan. Jeg har sluttet å være sosial, for jeg vil ikke at noen skal se meg i denne tilstanden av Totalvrak. Jeg er ofte sykmeldt fra jobb. Garderoben består nesten utelukkende av klær som nå har blitt for trange.

Dette er krise. Total og komplett krise.

2016 har generelt vært et hardt år, psykisk. Det har nok ikke hjulpet. Ting begynte å bedre seg etter at jeg sluttet med p-piller mot slutten av oktober, men mye av skaden var da allerede gjort. Mange koselige kvelder på sofaen med kjæresten, Netflix og gode middager ("gode middager": Et eller annet kjøtt under et berg med ost) har nok også gjort sitt for at vekten har økt og formen blitt dårligere. Jeg har kuttet ned på nattevaktene, så det er positivt, men jeg har i stedet økt skolearbeidet nå som jeg prøver å studere informatikk på UiO. Jeg sliter med programmering, så det er høyt press. I november gjorde jeg en dugelig innsats for å komme i gang med trening igjen, og ble belønnet med en ny muskelbetennelse i den gode, gamle høyre skulderen. Utfordringene har kommet som perler på guds snor.

Til tross for både sykdom, betennelser og skolearbeid, har jeg imidlertid egentlig ingen god unnskyldning for året - og spesielt høsten - som har gått. Det kan unnskylde at jeg ikke har trenet så mye, men ingenting kan unnskylde kostholdet. Og kostholdet er, som man jo vet, det aller viktigste.

Derfor er kosthold det jeg vil fokusere mest på i 2017. Jeg både håper og ønsker at jeg vil orke minst et par treningsøkter i uka også, men det viktigste er at jeg reduserer overforbruket av fett og raske karbohydrater. Jeg har fremdeles den gamle kostholdsplanen fra den tiden hvor jeg investerte i PT, så jeg vil prøve å ta utgangspunkt i den. Fordi jeg vet at jeg er lat og sjeldent gidder bruke noe særlig tid på matlaging (med mindre det er noe godt og usunt som jeg har sykt lyst på), har jeg også investert i en pakke Noka-shake, som kan erstatte måltider nå og da.

Vann er dessuten viktig, så det vil jeg også prøve å drikke mye mer av. Minst et par flasker om dagen.

Med alle disse planene i bakhodet har ikke 2017 hatt den beste begynnelsen. De siste dagene har vært preget av å bli kvitt siste rest av julesnopet, og 1. nyttårsdag står selvsagt i Fastfoodens tegn. I dag kom jeg meg imidlertid til Elixia for en time med zumba, som jeg mot alle odds overlevde. Jeg må være veldig forsiktig med skulderen, men så lenge jeg holder meg til Voltaren-kuren og ikke belaster det betente området, burde trening være mulig.

Det er ikke sikkert at 2017 vil bli stort bedre enn fjoråret. Mye kan gå galt. Jeg er ikke i toppform, verken fysisk eller psykisk, og det blir enda mer studiepress i vårsemesteret som kommer. Men det skader ikke å prøve, og jeg er ikke klar for å gi opp riktig ennå.

torsdag 21. juli 2016

Farvel, bloggen

Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden fungerer det ikke så bra. Etter hvert ble jeg også motivert av lesere som ga respons, og som igjen følte seg inspirert av innleggene her. Det har det også blitt en slutt på.

Jeg får fremdeles gjort noe trening av og til, men å blogge om det føles mer som en kjedelig plikt enn oppmuntrende motivasjon, særlig når det tilsynelatende ikke er noen andre enn jeg som følger den. Enn så lenge står den mer som en påminnelse om hvordan jeg har feilet de siste par årene, noe som bare er mer demotiverende.

Derfor har jeg valgt å avslutte bloggen for denne gang. Kanskje plukker jeg den opp igjen en eller annen gang i fremtiden. Kanskje lager jeg en ny når/hvis jeg føler for det.

Men for nå sier jeg god natt, takk og farvel. Jeg vil alltid huske 2012 og 2013 som de beste treningsårene i mitt liv, og vil derfor la minnene få stå i fred.