torsdag 21. juli 2016

Farvel, bloggen

Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden fungerer det ikke så bra. Etter hvert ble jeg også motivert av lesere som ga respons, og som igjen følte seg inspirert av innleggene her. Det har det også blitt en slutt på.

Jeg får fremdeles gjort noe trening av og til, men å blogge om det føles mer som en kjedelig plikt enn oppmuntrende motivasjon, særlig når det tilsynelatende ikke er noen andre enn jeg som følger den. Enn så lenge står den mer som en påminnelse om hvordan jeg har feilet de siste par årene, noe som bare er mer demotiverende.

Derfor har jeg valgt å avslutte bloggen for denne gang. Kanskje plukker jeg den opp igjen en eller annen gang i fremtiden. Kanskje lager jeg en ny når/hvis jeg føler for det.

Men for nå sier jeg god natt, takk og farvel. Jeg vil alltid huske 2012 og 2013 som de beste treningsårene i mitt liv, og vil derfor la minnene få stå i fred.

søndag 5. juni 2016

Svømming galore!

Den ene finværsdagen avløser den andre, og jeg har gjort en god jobb med å komme meg ut i solen og ut i vannet.

Dagens trening ble dermed igjen svømming, denne gang i sjøen, og denne gang med ca 15-20 minutters gåtur før og etter.

Det er kaldere i sjøen enn i et vann i skogen, så etter en halvtime i kamp mot bølgeskvulp og nedkjøling, krøp jeg opp på land igjen. Jeg tror jeg nedla i underkant av 500 m i løpet av den tiden, noe som høres helt normalt ut for meg. Ikke fullt så mye som jeg hadde håpet, men alt er bedre enn ingenting.

Noe bevegelse er bedre enn å ligge på sofaen, og i den forstand har juni så langt vært en positiv og aktiv måned. En klar forbedring fra mai. Jeg har også klart å ikke spise godteri i dag. Ikke en is engang. Wow.

lørdag 4. juni 2016

Mer svømming

Etter gårsdagens mislykkede badeforsøk prøvde jeg på nytt i dag.

Ferden bar tilbake til Sognsvann, og etter halvannen times marinering under sola, plumpet jeg varm og fornøyd ut i det forfriskende vannet, som allerede var blitt merkbart varmere siden onsdag.

Det ble omtrent 45 minutter med svømming hvor jeg krysset over kortsiden av vannet og tok en liten omvei på tilbaketuren. Det ble ikke helt 1 km, men ca 7-800 m. Det er jeg fornøyd med.

All denne friske lufta jeg har fått i det siste gjør meg uendelig trøtt. Likevel er det vanskelig å sove om natten fordi det er så varmt. Jeg sover med bare dynetrekk over meg; selve dyna har blitt forvist. Jeg er derfor litt imponert over at jeg klarer å gjøre noe som helst i det hele tatt på dagtid, så nå skal jeg gi meg selv en liten klapp på skulderen.

*klapp klapp*

fredag 3. juni 2016

Ut i skogen

Treningsplanen for i dag var at jeg skulle plaske ut i et skogsvann og svømme. Det gikk ikke helt som planlagt, da været snudde totalt et knapt kvarter etter at jeg hadde kommet fram til vannet i Skullerudmarka. Regn og torden galore!

Solkremen var knapt trukket inn i huden før jeg bare måtte pakke sakene og rømme under nærmeste tre, og selv om regnet ga seg etter omtrent 20 minutter, stolte jeg ikke på at det ville holde seg tørt resten av ettermiddagen videre, og dro derfor hjem igjen.

I etterpåklokskapens ånd var det teit, for resten av ettermiddagen viste seg fra sin beste side, regnfri og solskinnende. Jaja.

Men mosjon ble det likevel, for jeg har gått veldig mye i dag. Opptil flere (uintensjonelle) omveier både på vei til og fra buss har ført til at jeg har gått i minst en time totalt, sannsynligvis mer, og enkelte deler i oppoverbakke som fikk opp pulsen. Det teller, så da kaller jeg det trening.

Håper på en ny sjanse for svømming i morgen.


onsdag 1. juni 2016

Sommer

Okay, så mai ble den dårligste treningsmåneden så langt i år. En hel treningstime. Wow. Bare skyt meg med det samme.

Heldigvis har juni kommet, og med den sommeren. Og finværet. Og badesesongen. Dette betyr at jeg i dag svømte litt over en kilometer til sammen, i løpet av de tre turene hvor jeg plasket ut i Sognsvann. Det er en helt ålreit start.

Jeg gidder ikke prøve å lure meg selv til å forvente noe mer trening framover, men tar i stedet alt jeg klarer å få til som en bonus. Energinivå og motivasjon er farlig lav, og denne depresjonsdumpen er tilsynelatende evigvarende. Jeg føler egentlig mest for å bare gi opp.

lørdag 21. mai 2016

Om psykdom og trening

Over tre uker siden forrige treningsøkt, og slettes ikke etter planen. Jeg feilet altså igjen. Sukk.

MEN ... I det minste har jeg trenet i mai i år. Det gjorde jeg ikke i fjor, eller i alle fall blogget jeg ikke om det. Så det er vel en aldri så liten seier. Kanskje.

Psykdommen har vært kraftig den siste måneden. Jeg har blitt delvis friskmeldt av fastlegen til å jobbe et par (kortere) dager i uken, på dagtid, og det har tatt mye av det lille jeg har hatt av energi.

Når folk flest hører om depresjon, tenker de kanskje mest på at pasienten er mye trist og nedstemt (og det stemmer jo forsåvidt). Mindre kjente symptomer er apati, mangel på livslyst, selvhat og ekstrem selvkritikk, dårlig samvittighet for alt og ingenting, manglende evne til initiativ, og ikke minst mindre energi. Hver ting krever en innsats, alt fra å ta en dusj og å kle på seg, til å lage mat og betale regninger i nettbanken. Noen dager er verre enn andre, mens noen er bedre.

I dag har jeg hatt en sånn dag som er bedre. Jeg sov godt natten som var, og våknet av meg selv før kl 9 i morges. Hadde booket en treningstime på Elixia til kl 16, og brukte tiden fram til da til å spise en god frokost, lese litt bok, se litt Netflix, og til og med rydde litt. Et tørkestativ med klesvask fra mandag fikk endelig komme tilbake i skapene hvor ting hører hjemme. Logget til og med inn i nettbanken for første gang på over fire uker, og betalte en haug regninger som skulle vært betalt i begynnelsen av uka. Jaja. Bedre sent enn aldri.

Så dro jeg til trening. Den første treningen på nesten fire uker, og den første på mitt gamle gode Colosseum på i alle fall noen måneder, tror jeg. Nesten alle mine favorittinstruktører der har sluttet nå, men noen er heldigvis igjen. Timen i dag var hos en av disse, solstrålen Sissel. Jeg ble umiddelbart mer motivert og gira idet hun kom inn i rommet og hilste smilende på oss med sin energiske, blide stemme. Jeg tror hun kanskje kjent meg igjen. Det er slike ting som gjør at man kommer tilbake. Jeg hadde bare glemt det.

Timen var kun 45 minutter, men det ble hard jobbing likevel. Fire sett med tre øvelser i hvert sett. Ti repetisjoner på hver øvelse. Null pauser. Det var alt fra kneløft, markløft og utfall til brystpress, skulderpress og planke. Jeg var på grensen til å bli svimmel og kvalm et par ganger, og det enda jeg ikke brukte i nærheten av så tunge vekter som jeg gjorde for et par år siden. Skuffende. I det minste kan det bare bli bedre herfra.

Jeg hadde forøvrig min time hos spesialisthelsetjenesten denne uken. Der pratet jeg med en hyggelig lege i 45 minutter, om fortiden og dagens situasjon, vi tok noen målinger, og la en plan for veien videre. Om et par måneder har jeg time hos en ernæringsfysiolog, hvor jeg regner med vi skal snakke om mat og kosthold. Så skal jeg til høsten begynne med kurs som holdes ved poliklinikken deres, og disse kursene skal visst pågå i et halvt års tid, som en opptrapping til det som etterpå skal bli en mer intensiv behandling, for eksempel ni uker på en institusjon. Jeg har god tid til å vurdere ulike alternativer og muligheter innen da, så det er ikke noe jeg stresser så veldig mye med akkurat nå.

Åkke som føles det fint å ha kommet i gang. Legen satte som et mål for meg at fram til kursene begynner, skal jeg prøve å gå en tur i minst en halvtime, to ganger i uken. Dette har nok vekket konkurranseinstinktet mitt, for det eneste jeg klarer å tenke nå er at jeg skal jaggu vise dem, og jeg skal ikke bare nå det målet; jeg skal knuse det. Tilintetgjøre det. Gå tur to ganger i uken? Pah! Jeg skal TRENE minst TRE ganger i uken! Hohoho! Så får vi se hvor lenge viljestyrken og energinivået holder seg da. Jeg er fremdeles alt annet enn stabil med tanke på depresjonen, og legen anbefalte i journalnotatet til fastlegen min at jeg ikke bør jobbe så mye, ettersom dette fremdeles bringer mye stress. Så får vi se på mandag om fastlegen er enig. Det blir riktig så spennende.

God helg til mine to lesere! Det var sannelig deilig å kunne blogge igjen.

mandag 25. april 2016

It's raining pain

Den løpingen jeg så optimistisk hadde håpet på for søndag skjedde ikke. Selvfølgelig gjorde den ikke det. Jeg hadde jo så vondt i overkroppen etter mine første benkpress på flerfoldige uker, at jeg knapt klarte å rulle meg fra senga til sofaen. For ikke å snakke om de timene med dansing som ble utført sent lørdag kveld, i forbindelse med en bursdagsfeiring. Jeg skylder på den dansingen for at jeg også hadde vondt i ryggmusklene i går. Ikke at jeg helt kan huske hva slags dansing jeg brukte ryggen så mye til, men det var kanskje den samme som ga meg et lite sår på oversiden av foten. Kanskje.

I dag følte jeg meg imidlertid bedre, og det er godt å kjenne at stølheten slipper litt lettere nå enn den gjorde for et par uker siden. Jeg kom meg derfor til spinning, etter at jeg hadde innsett at mandag er dagen hvor han veldig energiske instruktøren har time. Dessuten er det vel også et par uker siden sist jeg var på spinning, så jeg syntes det var på tide. Løpingen kan vente. Jeg liker jo ikke løping engang.

Så jeg svettet meg gjennom en time på et sykkelsete i ettermiddag, og var kanskje verdens mest slitne person etterpå. Men jeg var sliten på en god måte - en sånn måte som gjør at man virkelig gleder seg til å komme hjem og spise middag. Jeg har ikke hatt så mye matlyst i det siste, så det var godt å kjenne at jeg endelig hadde lyst til å lage mat igjen. (En skulle kanskje tro at dårlig matlyst betyr vektnedgang, noe som hadde vært utelukkende positivt for meg. Men nei. Dårlig matlyst her i gården betyr bare at jeg slukker sulten på enklest mulige måte: Snop. Stappteit strategi, jeg vet, men det blir lett sånn når jeg ikke orker å engang skru på en stekeovn.)

Det kanskje beste med i dag er likevel at jeg har spist en Snickers. Kun en Snickers. Det er det eneste jeg har dyttet innpå som jeg ikke burde. Ellers har det kun vært frokost og middag. Det er kanskje lit sørgelig at det gjør meg så vanvittig stolt å "bare" ha spist en sjokolade i dag, men sånn er det. Små skritt er også skritt.